Første åndedrag etter koma

Jeg skreller poteter. Det tar lang tid å skrelle fem nokså store poteter. Håkon skal ha tre av dem. Jeg merker jeg blir litt sint når jeg tenker på det. Hvorfor kan han ikke skrelle potetene sine selv? Jeg skal tross alt bare ha to, og jeg hadde fint nøyd meg med et par brødskiver.

Det frister å kaste poteten jeg holder tilbake i vasken og sette meg foran tv-en for å se på Oprah. Men det går ikke. Det blir bare rot, kaos og stress uten poteter. 17 minutter på tre poteter? Dette kjenner jeg at jeg ikke er flink til. Men poteter er ikke alt her i livet (heldigvis), så jeg tar det ikke så tungt. Det finnes andre ting jeg er mye flinkere til. Dessuten er det alltid rom for forbedringer.

Forbedringer. Slå opp i en norsk ordbok og den vil forklare deg: Forbe'dring reform; framgang det har skjedd mange f-er i helsesektoren / dette er en klar f- / en f- av produksjonsresultatet på 15 %.

Jeg er ikke helt 100 % sikker på hva dette betyr men jeg vet at jeg har lyst til å bli forbedret. Forbedret i ting jeg ikke er flink til. Som det å skrelle poteter. Men så finnes det ting som jeg ikke kan bli forbedret i, fordi jeg er best i dem. Som for eksempel å børste mitt eget hår eller re opp min egen seng. Jeg er ikke noe flink til å re senger generelt, men min egen kan jeg re bedre enn du noen gang kunne ha redd den. Det er fordi jeg vet hvordan den skal se ut. Jeg stiller den tilbake til forhåndsinnstillingene.

Om vi mennesker hadde hatt slik en forhåndsinnstilling hadde jeg vært en flittig bruker av den. Gjort noe dumt, opplevd noe trist eller noe du vil gjøre bedre; trykk for å opprette forhåndsinnstillingene. Definitivt en jordnær tanke.

”Er maten klar?” Håkon har så vidt fått hodet inn døra før han roper. Jeg blir kvalm og viser finger til veggen jeg vet han står bak. Dette skal han få svi for, den latsabben. Ti ekstra spiseskjeer med salt i potetvannet. Håper det smaker!

Etter mat, forflytter Håkon seg fra kjøkkenbordet til sofaen i stua. Han har latt tallerkenen sin stå. Han må virkelig tro jeg er et godt og naivt menneske. Dessverre Håkon. ”Du får ta oppvasken, jeg går en tur og vet ikke når jeg kommer tilbake.” Jeg går før han rekker å la den lille hjernen sin tenke.

Ute er det ganske kaldt, så jeg tar på hetta og snurper den godt sammen. Det hjelper ikke særlig på kulden, men det er en trygghetsfølelse. Dette er en god jakke. Kanskje er det den beste? Jeg bestemmer meg for at dette ikke er et retorisk spørsmål og svarer på det selv. Dette er den beste jakken, for meg.

For meg. To ord som skifter mening på hele setningen. ’Dette er den beste jakken’, høres hovent og jeg-vet-best ut. Absolutt ikke noe jeg vil bli assosiert med. ’Dette er den beste jakken for meg’ derimot, høres ikke ut som noe annet enn at det er den beste jakken for nettopp meg. Den er best, i min test.

Det tar lang tid å bli best i noe. Gode idrettsutøvere har gjerne trent siden de var barn, og likevel er det bare en av tusen gode utøvere som er best. Det er bare plass til en på pallen. Uavgjort er det ingen som liker. Da er det ingen som er best. Og hvis ingen kan være best.. Hva er da vitsen med å konkurrere? Jeg begynner å bygge opp et svakt hat for den beste idrettsutøveren. Break a leg. Bokstavelig.

Det finnes andre ting jeg er mye flinkere til, har jeg sagt. Gjør det virkelig det? Jeg tror jeg vil at det skal være et retorisk spørsmål. La det være ubesvart. Noen ganger føler jeg at jeg serverer hodet mitt på gullfat, uten å få noe for det.

Nå har jeg gått et stykke, men dessverre har jeg ikke fått med meg så mye av hvor eller hva jeg har gått forbi. Det er som om jeg har gått i transe. Hypnotisert av mine egne tanker. Men nå har jeg våknet, og jeg puster godt inn. Første åndedrag etter koma. Jeg er best på å være meg selv.

Jeg duger, jeg er best.

Linda H Klosowska