Kåseri.
Tema: SLEKT.
Eplemost.
Har du noen gang tenkt over hvor mange du egentlig kan være i slekt med? Eller kanskje du har tenkt at du har alt for stor slekt, eller kanskje for liten? Slekt er noe som opptar oss alle. Ja, med noen unntak. Det er noen som kan være hakket verre enn andre, som roter rundt i gamle folketellinger i håp om å finne noen aktuelle slektninger.
Tenk deg et epletre. Ja, jeg vil si at jeg kan sammenlikne et epletre med vårt gylne slektstre. Et epletre kan bestå av mange greiner, både visne og - ja for ikke å snakke om de greinene som faktisk fortsatt er i inntakt. Noen greiner har flere epler enn andre. Både markspiste epler, lausepler, sidesprangepler og til og med epler som ikke faller så langt fra stammen. Andre greiner kan ha epler som for eksempel utroskapsepler, eplegangbang – epler, innavlepler og råtne epler. Jeg mener, det er mye rart man kan komme borti om man studerer slekten sin. Ja, mange forskjellige egenskaper hos hvert enkelt eple.
Man kan jo si det sånn at de mest råtne eplene vil man jo helst bare kaste, ikke sant? Hvorfor i alle dager skal man spare på sånne epler? Noen epler er ofte surere enn andre. Noen er også søte, og små. Andre epler kan være store og harde. Jeg vet ikke hva jeg foretrekker best selv, men lever i nuet om å komme over et eple som er passelig stort, og litt søtt.
Jeg for min del liker epler. De kommer i så mange forskjellige fasonger og varianter. Man kan jo for så vidt si at det finnes noen unntak. På mange grener henger det epler som ikke alltid er like lette å forstå seg på. De har så mye merkelig innhold. Jeg vil påstå at de eplene jeg misliker mest, er utroskapseplene. Hvorfor har det seg sånn at de skal drive dele saftene sine med andre epler? Nei, det er helt forkastlig spør du meg. Farseplene er ofte utroskapseple. Det er ikke en karriere å satse på. Det ender bare med uoverensstemmelser mellom morseple og farseple i, mens ungeeple bare står igjen, og ikke skjønner hvorfor farseple har blitt til et utroskapseple. Nei, det er mange forskjellige epler man kan komme borti når man studerer dette uforutsigbare epletreet. Så hvorfor ikke bare la slekten gå sin gang? Å la eplene være de eplene de har lyst til å være?
Studerer man dette treet for hardt, vil alt oppi hodet bare bli eplemos.
Skrevet av Rikke Høgmoen, 2BUA