Kjære Familien Hansen.
Jeg vil bare sende et brev og vise min dypeste medfølelse.
Kanskje det kan hjelpe dere litt videre om jeg klargjør mine tanker og følelser omkring det som skjedde den forferdelige natten?
Jeg aner ikke hva som gikk av meg den kvelden, men noe gikk skikkelig galt.
Grunnen til at jeg fyllekjørte var at jeg hadde kranglet med kjæresten, og måtte komme meg vekk. Det er selvfølgelig ingen unnskyldning for hva jeg gjorde. Jeg er ingen drapsmann, og det var aldri meningen at noe skulle skje på kjøreturen hjem. Men, det tenker vel alle som tar slike sjanser.
Jeg var helt utenfor og satt i mine egne tanker da det plutselig smalt. Jeg kunne ikke skjønne hva som hadde skjedd, for jeg hadde jo fulgt med på veien hele tiden. Trodde jeg. Jeg var helt stiv og bare satt i bilen. Hva kunne dette være? Jeg kunne ikke tenke meg at det var så alvorlig.
Da jeg gikk ut av bilen, kunne jeg ikke tro mine egne øyne. Mannen bare lå der. Uten å lee på en finger. Plutselig gikk sannheten opp for meg. Jeg ble livredd! Jeg kastet meg ned på bakken, ristet i mannen, og kjente skrekken krype inn i bevisstheten. Men han var bare helt slapp, sa ikke noe, gjorde ikke noe. Jeg krabbet inn i bilen for å finne mobilen. Da jeg fant den ringte jeg både ambulanse og politi. Jeg visste jeg kom i fengsel, men det brydde jeg meg ikke meg om. Jeg tenkte bare på mannen som lå foran bilen.
Grunnen til at jeg skriver dette brevet, er ikke bare for å lette litt på min egen samvittighet, men også for å fortelle dere at jeg aldri hadde til hensikt å kjøre på sønnen dere. Ingen har rett til å drepe et menneske på den måten, uansett. Jeg vet at dette ikke bringer tilbake sønnen deres, og hjelper dere kanskje ikke i sorgen og den tunge tiden, men jeg vil at dere skal forstå at sønnen deres ikke var et mål, men et uskyldig offer.
Denne ulykken kommer til å forfølge meg hele livet, noe jeg fortjener. Dere har min dypeste medfølelse, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på den kvelden og dere som sitter igjen. Om jeg bare kunne fått gjort noe! Noe som kunne ha hjulpet dere spesielt, men kanskje også noe som kunne ha kommet andre familier som gjennomgår det samme til gode? Jeg er nok ikke den første personen dere henvender dere til om dere trenger hjelp eller noe sånt, det skjønner jeg godt. Kanskje dere ikke verken vil se, snakke eller høre fra meg noen gang. Jeg klandrer dere ikke for det. Men jeg vil dere skal vite at om det er noe, hva som helst, som jeg kan gjøre for dere, så si ifra. Jeg kommer med en gang. Om dere har spørsmål eller trenger hjelp i hagen, skal jeg gjøre så godt jeg kan.
Jeg vet det ikke forandrer noe, men jeg håper at dette brevet har hjulpet dere litt. Nå vet dere litt mer om hva som skjedde den natten, og hvilke følger ulykken har hatt. Jeg har sonet min fengselsstraff, men jeg vil straffes hver dag med vonde minner. Jeg håper det hjelper litt for dere å vite at dette ikke var et kaldblodig drap. Det at dere vet litt mer om hva som skjedde, kan kanskje føre til at dere kan lette litt på skuldrene i den tunge tiden.
Med vennlig hilsen
Halvor.