Bilder fra i går

Den stod der på benken, kaffekannen. Hun kunne ikke huske å ha laget kaffe. Det var ikke det at hun ikke hadde tenkt å gjøre det, hun kokte alltid kaffe før han kom hjem. Å ha den klar var ren rutine, en selvfølge. Noen ganger var han sliten, trett, andre ganger urolig og stresset, da var kaffen den beste løsningen, hun visste det. Men det var fremdeles en halvtime til han var ferdig, og hun pleide sjelden å ha den klar så tidlig. Likevel stod den der, på benken, ved siden av de nyutsprungne rosene.

Hun sukket, godtok at kaffen allerede var laget, og gikk bort til vinduet. Solen glødet, mennesker spaserte i parken utenfor. En eldre mann og en yngre kvinne fanget oppmerksomheten hennes. De gikk mot en benk, midt blant noen store, grønne busker. Hun la pannen mot vinduet, stirret på mannen. Han hadde et fast grep om kvinnens arm da de satte seg.

Ruten ble varm, glatt og fuktig, men hun flyttet verken blikket eller kroppen. Først da hun oppfattet at de to var i ferd med å gå, rettet hun seg opp. Mannen svaiet da han reiste seg, men kvinnen var der med en gang. Edvard, tenkte hun i brøkdelen av et sekund, før det banket på døren. Hun snudde seg, og så en mørk silhuett i åpningen.

”Hei!”

”Hei!” svarte hun, gikk nærmere og la armene omkring halsen hans. Varsomt gjorde han det samme.

”Jeg har laget kaffe til deg, som alltid. Hvordan har dagen din vært?” Hun trakk seg tilbake mens hun strøk ham på armen. ”Lea fikk lov til å være med en venninne hjem i dag, vi kan hente henne i åttetiden.”

”Hva? Å, ja, det er klart.” Han tok en pause før han fortsatte: ”Dagen min har vært grei, men hvordan er det med deg?”

”Jeg har det bra, jeg har ikke hatt noen hard arbeidsdag.” Hun fant frem en kopp, løftet kannen for å skjenke, men ble stoppet da han grep armen hennes.

”Du skjenker utenfor,” sa han, og skjøv henne forsiktig unna den glovarme væsken.

”Å,” sa hun, mens han lette etter noe å tørke med. ”Jeg kan ordne det, gå og sett deg du.” Hun strøk ham på ryggen og grep etter kluten han hadde i hånden. Et øyeblikk så de på hverandre, før han lot henne få den. Hun smilte, og han gikk for å sette seg.

Med en hånd begynte hun forsiktig å gni benken ren. For hver halvsirkel ble den lyse kluten stadig mørkere, inntil den lille innsjøen var fullstendig borte.

”Jeg ser du har tatt godt vare på rosene jeg ga deg.” Han nikket mot buketten på benken, før han så på henne.

”Ja, hvorfor skulle jeg ikke det? Du vet da vel at jeg tar godt vare på blomstene mine.” Hun vred den svarte bylten, og la den i en skuff. Han fulgte henne med blikket, til hun snudde seg mot han.

”Jeg har sendt innbydelser til bursdagsselskapet. Mamma ringte og lurte på om hun kunne komme et par dager i forveien, og jeg sa det var i orden. Du vet, hun er jo så ensom nå som pappa er borte.”

Han svarte ikke med en gang, stirret bare på frynsene på teppet.

”Bursdag?” spurte han, og kikket på henne.

”Ja, Lea. Hun blir jo ni år til tirsdag. Du skulle ordne kake, husker du vel?” Hun pustet og presset leppene sammen til de ble hvite.

”Å, ja.” Han svelget, og lukket øynene før de møtte hennes. ”Nei, jeg har ikke glemt det.”

Hun svarte ikke. Tikkingen fra klokken på veggen fylte rommet, i øyekroken så hun at viseren nettopp hadde passert femtallet.

”Du er tidligere hjemme i dag.”

Han blunket, kikket på klokken og tilbake på henne. ”Jeg slapp før, jeg ville – ” han kremtet, ”jeg ville ikke komme så sent som jeg pleier.”

Hun nikket, smilte. ”Det er godt å høre, men du virker så fraværende, er du sikker på at alt i orden? Er noe skjedd på jobben kanskje?”

”Nei, alt er i orden.”

”Så det er ingenting jeg bør vite?”

”Nei,” svarte han, mens han trakk luften dypt ned i lungene. ”Jeg er bare sliten.”

Hun gikk nærmere, la en hånd på skulderen hans. Kroppen var spent, men myknet under berøringen. Hun hørte pusten hans, den jevne, rolige rytmen. Brått reiste han seg, flettet armene omkring henne, klemte hardt. Ett par sekunder stod hun stille, før hun gjengjeldte omfavnelsen.

Han løsnet grepet og så på henne. Hun kikket tilbake med blanke, runde øyne. Deretter åpnet han munnen, lukket og åpnet den igjen, men ingen lyd var å høre. I stedet tok han tak i skuldrene hennes og holdt henne på en armlengdes avstand.

”Hva – ” begynte hun.

”Jeg håper du vet hvor glad jeg er i deg,” sa han. ”Unnskyld, jeg trenger å sette meg litt.” Han slapp henne, og satte seg i stolen ved vinduet. Hun så hvordan han sank sammen.

”Det er i orden,” sa hun.

Med langsomme bevegelser vendte hun ham ryggen, gikk tilbake til benken og stirret i veggen til den ble utydelig. Hun lukket øynene, så for seg hva som nettopp var skjedd. Bilder dannet seg på den svarte bakgrunnen, svevde rundt, smeltet inn i hverandre. Bilder fra lenge siden, bilder fra i går, bilder fra i dag, bilder hun aldri hadde sett. Brått rev hun seg løs, våknet fra tankene.

Det stod en kaffekanne der, fremfor henne. Hun knep igjen øynene, åpnet dem, men den stod der fremdeles. Med én hånd støttende på benken, tok hun seg sakte til hodet med den andre. Øynene ble som streker. Hun stivnet. Med en brå bevegelse vendte hun seg rundt, blunket og stirret.

Det satt en eldre mann på hennes stol. Han skulle akkurat til å si noe, da det banket på døren, og en ung kvinne kledd i hvitt kom inn. Hun nikket og smilte til mannen i rommet, før hun snudde seg mot kvinnen.

”Hvordan er det med deg i dag, Karin?”