Fra en annen virkelighet…
Gunvor Hofmo 1948

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
å av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

Fra en annen virkelighet...

”Fra en annen virkelighet…” er skrevet av dikteren Gunvor Hofmo. Diktet ble skrevet i 1948 kort tid etter annen verdenskrig. Tidspunktet har mye å si for tolkingen av diktet. I 1942 ble Hofmos beste venninne Ruth Maier sendt til konsentrasjonsleiren Auschwitz og drept der. Denne hendelsen gikk sterkt inn på Hofmo og har preget både henne og hennes lyrikk sterkt. Temaet i dette diktet, ”Fra en annen virkelighet…” er følelsen av hvor hardt det er å vende tilbake til hverdagssamfunnet etter vonde hendelser og hvordan man da kan reagere. Motivet i diktet er en jeg-persons tanker, og man får inntrykk av at det er forfatterens egne tanker og følelser som er beskrevet.

Teksten begynner med en beskrivelse av hvordan jeg-personen har opplevd den siste tiden. Hun bruker begrepet ”fra en annen virkelighet…”, og dette beskriver følelsen av å ha et annet perspektiv på ting enn de fleste andre. Med en gang blir man grepet av stemningen, og får et klart innblikk i personens tanker. Det er et moderne dikt og har ikke fast rim og rytme, noe som er vanlig for Hofmos verker. ”Syk blir en av ropet om virkelighet” sier personen, og er lei maset om at hun må delta i samfunnet og komme over det hun har opplevd. Dette er for jeg-personen nesten umulig. Hun har opplevd krigen og tapet av en nær venninne, som er en altfor hard virkelighet til å komme seg videre med en gang. Hun ”brant” seg gjennom, og føler nå at hun står aleine utenfor resten av samfunnet. Og dette området er ”der lyset ikke er skilt fra mørket, der ingen grenser er satt”. Her er grenselandet der livet ikke er skilt fra døden og hun ikke klarer å oppleve et skille mellom gleder og sorger. Den ensomheten og tomheten hun føler er for stor og overveldende til at det vanlige livet har noen betydning. Hun er nå i ”universet av ensomhet, å av uhelbredelig ensomhet”. Menneskene som betydde mest for henne er nå borte og kommer aldri til å vende tilbake. Det er heller ikke noen som forstår henne og det kaoset hun har inni seg.

Diktet har kun en strofe, men man kan si det er en tredeling når det gjelder emne. I den andre delen av diktet kommer bitterheten hun føler fram. ”Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress: det er vel virkelighet, det er vel virkelighet nok for dine øyne”. Her ser vi ironien i det hun sier, og bitterheten hun føler skinner klart igjennom. Jeg-personen er bitter på resten av samfunnet og de som er ansvarlige for de meningsløse hendelsene. Virkeligheten har blitt fremmed for henne, og hun opplever ikke lenger at livet gir henne mening slik det gjør for andre. Hun har mistet kontakten med livet, og det er ingen som ser hvordan hun føler, ikke ser de tegnene som er så tydelige for henne. Det å ligge i gresset er naturlig og avslappende, men etter denne vonde perioden har hun kommet til grenselandet der ”gresstrå er kimende klokker av sorg, og bitter forventning”. Hun klarer ikke lenger å glede seg over det hun opplever, og selv de minste tingene blir knyttet til tristhet og håpløshet. Vi lesere kan knytte bildet opp mot en begravelse, der kirkeklokkene er et typisk symbol. Jeg-personen ser ikke lenger meningen med livet. ”Jeg holder et menneskes hånd, ser inn i et menneskes øyne, men jeg er på den andre siden.” Hun kan ha personer rundt seg, men er allikevel ensom. Hun klarer ikke lenger å oppfatte mennesker som kjærlige vesener, og forstå at kontakt med andre kan være meningsfullt. Under krigen så hun hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre, og er nå i sin egen verden av ”ensomhet og angst”.

Etter dette begynner en annen tone i diktet. Jeg-personen ønsker en forbedring av situasjonen hun har kommet i. ”Å om jeg var en sten, som kunne rumme denne tomhetens tyngde”, et ønske om at hun hadde vært en ”sten”, en hardere og sterkere person uten så mye følelser, som kunne tatt dette innover seg uten å falle helt sammen. Som den personen hun er nå, er hun ikke i stand til å tenke på annet enn hvor ensom hun er og hvor meningsløst livet er. Det å starte et vanlig liv er et usannsynlig mål, men hun har allikevel et håp om at det skal kunne bli lettere å leve. ”Om jeg var en stjerne, som kunne drikke denne tomhetens smerte.” Slik at hun kan komme seg langt unna for å få oversikt over sitt eget liv og situasjonen som har oppstått, eller bare å komme seg bort fra denne verden. Også her vender hun tilbake til naturen med stener, stjerner og det opprinnelige: Den enkle og grunnleggende verden. Verden hun nå har rundt seg har blitt for komplisert. Hun føler seg ikke lenger hjemme i denne verdenen, men er kastet ut i grenselandet. Så kommer de tre siste linjene i diktet som står i kontrast til resten av teksten. ”Og stillheten hører jeg bruse, stillheten hører jeg rope, fra dypere verdner enn denne.” Tidligere har jeg-personen beskrevet sitt liv i virkeligheten, men her snakker hun om kallet fra døden. Først hører hun det ”bruse” som en foss i bakgrunnen, men etter hvert blir kallet sterkere. Etter hvert hører hun det ”rope”, og kallet fra dødsriket står klart for henne. Her kommer alle følelsene gjennom diktet til en konklusjon, nemlig at hun blir lokket av døden og er klar for den som en fristende utvei.

Etter å ha lest diktet får man følelsen av å vite alt om jeg-personen. Hofmo har beskrevet situasjonen på en slik måte at man blir grepet av atmosfæren, og leseren sitter igjen med medfølelse og et ønske om å være der som en hjelpende hånd for vedkomne. Diktet formidler følelsene til personen, og det stadige jaget om at hun måtte tilpasse seg, og leve videre som om ingenting hadde skjedd. Alt dette blir for mye for jeg-personen som ikke lenger finner meningen med livet og opplever at verden har blitt for komplisert. For henne blir det for vanskelig å leve videre med alle følelsene, men diktet handler ikke bare om døden. Alle følelsene kan være tegn og symptomer på en depresjon.

Vanlige symptomer på depresjoner er konstant tristhet, håpløshet, angst og tomhet, noe vi lett finner igjen i Hofmos dikt. Under en depresjon kan man også ha mangel på interesse og lyst på ting man tidligere likte. Et eksempel fra diktet kan være å svale seg i gresset som for jeg-personen tidligere var deilig og avslappende, men som etter denne perioden ikke betydde noen ting. Også tanker om død og selvmord er svært vanlig i slike situasjoner, og disse tankene finner vi lett igjen i teksten.

Etter annen verdenskrig var det flere som hadde opplevd å miste nære venner og familie. En del av disse menneskene kom over hendelsene og levde videre i det vanlige samfunnet, men det var også en god del som fikk psykiske problemer. Gunvor Hofmo var av de som ikke klarte overgangen til den vanlige livet igjen og grunnen til dette var hovedsakelig tapet av venninnen, og forfatteren var av de som da ble lagt inn på institusjon. Disse følelsene og symptomene på depresjoner er svært vanlig etter kriger, fordi man da opplever sterke ting, som man reagerer på. Også etter for eksempel Vietnamkrigen fikk flere av soldatene psykiske problemer på grunn av det de hadde gjennomgått. Man trenger allikevel ikke å oppleve så alvorlige ting for å kunne få en depresjon. I Norge i dag er ca 15 % av befolkningen rammet av en depresjon i større eller mindre grad. Dette er ukjent for folk flest, som det er med flere psykiske problemer. Folk veit ikke hva det dreier seg om, og det har i lengre tid vært et tabubelagt område. De vanligste årsakene til depresjoner i dag er tap av nære venner/familie, økonomiske problemer eller ekteskapsbrudd. De fleste depresjoner kan behandles. Det er som regel mangel på støtte fra venner og bekjente som hindrer folk å komme seg gjennom den vonde perioden.

Ragnhild Strand 3AAA

Kilder:

”Fra en annen virkelighet…” skrevet av Gunvor Hofmo (1948)

http://www.helsenytt.no/artikler/depresjon.htm Intervjuer: Jan Arild Holbek

http://no.wikipedia.org/wiki/Gunvor_Hofmo