NorSA, Wellington (Cape Town)
Som vanlig våknet vi opp til sol og varme på onsdag, men denne gangen i Cape Town, også kjent som Kaapstad. Etter å ha spist frokost, som forøvrig var rista brød, egg og bacon, ble vi hentet av Martin som tok oss med til Wellington, der hvor NorSA sitt hovedkontor ligger. Der holdt Marietje Bezuidenhou en introduksjon om NorSA, om hva de gjør, og hvem de hjelper. De har blant annet fosterhjem og suppekjøkken. For noen barn er det den eneste maten de får om dagen.
Vi dro også for å se på slummen. I et lite skur som er omtrent like stort som rommet mitt, bodde det seks til åtte personer, uten innlagt vann, strøm og andre grunnleggende ting som mennesker trenger. De voksne satt i skyggen utenfor skuret fordi det er for varmt der inne. På vinteren når det regner lekker vannet inn i skuret og de må vasse i vann og gjørme opp til knærne. Rett ved jernbanen lekte barna, og hvem vet hvor mange som har dødd der?
Vi ble kjent med noen jenter fra NorSA sine fosterhjem, de bodde i fosterhjem fordi foreldrene var døde, eller fordi foreldrene ikke var i stand til å ta vare på ungene sine. Claudia fortalte oss blant annet at hun bare konsentrerte seg om fremtiden og ikke fortiden, og drømmen hennes er å bli som Beyonce.
Veien tilbake gikk mye fortere enn turen til Wellington, fordi våre nye venner ble med, og det ble synging og klapping, de prøvde også å utale navnene våres. Og det som var litt morsomt er at Anders betyr annerledes på Afrikaans. Tilfeldig?
Vi besøkte Wellington også på torsdag. Vi var på to forskjellige skoler hvor vi var inne i noen klasser. Begge steder fortalte vi litt om Norge og de kunne stille oss spørsmål.
Etter en lang dag, som også inkluderte bading, flere runder med biljard og herlig grillmat var tiden inne for å ta farvel med dem vi hadde blitt kjent med gjennom vår tid med NORSA. Da Lucy begynte å snakke om hennes møte med oss og hvor mye det betydde for henne, var det vanskelig å holde tårene tilbake. Vi ventet ikke at de to siste dagene hadde så stor betydning for dem, som det hadde for oss.
Som Lucy sa har vi ledd sammen og blitt kjent på en måte som har ført til et vennskap sterkere enn noen av oss hadde turt å håpe på. Derfor var det spesielt vanskelig å forestille seg at disse jentene stod overfor en helt annen virkelighet enn oss, i og med at de bor i slummen og har en trist historie. Det var ekstra vanskelig å si farvel fordi vi ikke vet om vi får møte dem igjen. Likevel vet vi nå at fremtiden deres er i gode hender, takket være NORSA.
Guro, Ingrid, Silje, Kristin og Anders