Befolkningen i townshipene er så å si utelukkende svarte. Under tiden med apartheidpolitikk i Sør-Afrika var det ikke lov for svarte å bosette seg hvor de ville. Resultatet var fattige bosetninger rundt de store byene. De som bodde her jobbet i store gruveanlegg eller fabrikker.
Etter at apartheid ble avskaffet og partiet ANC kom til makten med Nelson Mandela som president, ble det satt i verk en rekke tiltak. Helt fram til dags dato har det blitt ført en aktiv politikk fra sørafrikanske myndigheters side for å bedre forholdene på disse stedene. Dette arbeidet går hånd i hånd med det arbeidet som private aktører hver eneste dag – døgnet rundt – legger ned i områdene rundt de store byene. En stor del av denne politikken er basert på hjelp og innsats fra mennesker som velger å arbeide som frivillige, men også på enkeltpersoner og organisasjoner som gir donasjoner.
I Mabopane besøkte vi bl.a. et fosterhjem for foreldreløse barn. Dette blir drevet av organisasjonen SA Cares for Life, men de er igjen avhengige av donasjoner utenfra. Prinsippet de bygger sin virksomhet på er at barna ikke skal tas ut av sitt lokalmiljø og at de skal gis en mest mulig stabil oppvekst – blant annet gjennom at barna skal bo på ett sted hele oppveksten. Om foreldrene ikke strekker til er det de som må flytte – ikke barna.
Samtidig legger de vekt på utdanning. I én førskoleklasse vi besøkte svarte alle elevene ”Yes, teacher” hver gang læreren sa noe. Noe seinere på dagen besøkte vi en annen skole. Der var stemningen en ganske annen. Rop og høylydt sang, i tillegg til barn som kom stormende imot og prøvde å rive deg i bakken når du kom inn døra. Også for oss elevene fra Norge var dette en ganske ny opplevelse. Det var både spennende, skremmende og morsomt på én og samme gang. Kanskje aller mest var det morsomt. Å kunne se hvor glade barna var og hvordan de kunne få utfolde seg var spesielt – også lydmessig.
I Mabopane samarbeidet SA Cares også med myndighetene ved et av sine prosjekter. For å prøve å medvirke til at ungdom fullfører utdanningen sin, hadde de planer om et ungdomssenter med hovedvekt på fotball. Dette er basert på ideen om at aktiv ungdom ikke begynner med kriminalitet, dop, prostitusjon og lignende. Dermed vil de også lettere kunne få seg en utdanning og hjelpe resten av lokalsamfunnet opp på beina.
Noe av det som fascinerte meg mest med dette prosjektet og som jeg synes gjorde dette prosjektet forskjellig fra mange av de andre prosjektene vi har besøkt, er at denne form for virksomhet ikke bare hjelper ett enkelt individ, men også hele lokalsamfunn og dermed mange andre mennesker. Ikke bare vil ungdommene som får utdanning kunne gi noe tilbake seinere, men det faktum at lavere kriminalitetsrater, mindre utbredelsen av HIV/AIDS og lignende ting vil bidra positivt på relativt kort sikt. Vi ble også fortalt at målet var at flest mulig fra lokalsamfunnet skal delta og bry seg om senteret – ikke bare unge. Hvis lokalsamfunnet begynner å betrakte dette anlegget som deres eget, vil de ta bedre vare på det og gjøre det til et positivt samlingspunkt. Derifra vil prosjektet kunne utvikle seg nesten uten noe tilsyn utenfra.
Slike prosjekter bør det satses mer på. Når vi etterpå gikk ut og spilte fotball med andre ungdommer der, var de ikke stort forskjellig fra oss. Ingen kan påstå at disse ungdommene ikke fortjener en ordentlig oppvekst og utdanning. Litt penger og innsats kan i dette, som i mange andre tilfeller, gjøre en stor forskjell – ikke bare nå, men også i framtiden.
Anders Kr. Tovsrud