12. mars 2010.
I dag våknet vi til strålende sol etter en god natts søvn. Planen var å besøke hovedkontoret til SA Cares For Life som ligger i gåavstand fra der vi bor (i Pretoria). Det er en organisasjon som begynte i det små, og har vokst kraftig i omfang siden. Hovedmålet er å jobbe for å gi foreldreløse barn bedre oppvekstvilkår, og å hjelpe og veilede unge, gravide jenter. Det er i utgangspunktet en kristen organisasjon, men den har ingen misjonerende virksomhet. Etter vi hadde tittet innom hovedkvarteret skulle vi besøke noen avdelinger som blir drevet i forbindelse med denne organisasjonen.
Da vi kom frem til hovedkontoret ble vi ønsket velkommen av Krishna, en av de ansatte i SA Cares, som skulle bli med oss på omvisning i de forskjellige avdelingene. Det første stedet vi besøkte var et barnehjem som het Botshabelo, som lå nærmere Johannesburg. Det huset til sammen 13 barn, men vi fikk bare møte de 5 minste i dag. Vi ble tatt godt imot av Barbara som hadde en ledende posisjon på stedet. Hun ga oss en omvisning og fortalte litt om hverdagen til barna som bor der. Etter litt prat fikk vi lov til å leke med barna, og det tok ikke lang tid før de ble vant til oss. Til slutt hadde alle et lite nurk på armen, og jeg må innrømme at det ikke hadde skadet å tilbringe litt mer tid med dem. Men vi måtte videre.
Neste stopp var Neo Birth, som var et krisesenter for unge gravide. Der ble vi møtt av Renée, som fortalte oss om hva de gjør og hvorfor. De tilbydde rådgivning og en skulder å gråte på for gravide jenter rundt 18 og 24 år. Hun fortalte at de hovedsakelig gav informasjon til jentene om hvilke valg de faktisk har. Mange som blir gravide ved en tilfeldighet har en tendens til å tro de bare har to valg; abort eller å oppdra og ta vare på barnet fra fødselen. Hvis de velger å ta kontakt med Neo Birth vil de se flere muligheter, som for eksempel et midlertidig fosterhjem. Dette vil gi de en mulighet til å fullføre studiene før de aktivt går inn i rollen som mor.
Etter en lang prat med Renée ble vi kjørt til Abba House, et barnehjem i Pretoria. Her ble barn adoptert bort ukentlig, og det fungerte også som et midlertidig fosterhjem opptil 60 dager. Her ble vi snart opptatt med å leke med barna, som var under ett år gamle. Igjen var det vanskelig å reise videre med alle inntrykkene vi nettopp hadde fått.
Som Krishna fortalte oss før vi dro, er ikke dette noen triste steder. Vi merket fort at det var fylt med kjærlighet og velvilje. Bygningene var i fin forfatning, barna hadde steder å leke og de gravide ble møtt med forståelse og respekt. Selvfølgelig er det umulig å besøke disse stedene uten å tenke på hvor disse barna kommer til å ende opp, eller hva man selv hadde gjort hvis man hadde vært en gravid, ung student i Afrika. Likevel er det betryggende å se at det finnes gode mennesker som hjelper til med å gjøre en forskjell. Disse institusjonene blir ledet av mennesker med hjertet på rette stedet, og de betyr mye for mange. Jeg er sikker på alle føler en trang for å hjelpe, og det er sannsynligvis ikke siste gangen noen av oss drar til Sør-Afrika.
Av: Silje Maria Kopland