Bjørn Lippestad

Tirsdag 8. desember fikk vi den triste nyheten om at rektor Bjørn Lippestad var gått bort etter et kort sykeleie. Med det er en epoke i Rosthaug videregående skoles historie over. Rektor Lippestad var Rosthaug, og skolen blir aldri den samme.

Lippestad var østkantgutten som ble en stor intellektuell kraft og en betydelig skoleleder. Fra den spede begynnelse i leide lokaler på Nordre Modum Ungdomsskole, bygde han opp Rosthaug til en tung kombinert videregående skole. Gjennom hele sin skolegjerning så han det som sin kanskje viktigste oppgave å bygge bro over ulike studieretninger og å forene de mange ulike kulturer som et stort skolesamfunn består av. Han var spesielt opptatt av å få til en sammensmeltning av og samhandling mellom gymnaskulturen og verkstedskolens kultur. Her gjorde han ingen forskjell på folk, uansett hvilke funksjoner vi hadde i skolehverdagen. Et eksempel på dette er at han fra første dag innførte renhold på dagtid, slik at også renholdspersonalet skulle være en integrert del av skolens virksomhet. På Rosthaug har vi aldri hatt lærerrom, som på mange andre skoler, vi har personalrom.

Lippestad var en allsidig person med mange interesser. Han var levende opptatt av kunst og kultur, og det var med tungt hjerte han så at studieretningen for formingsfag blei lagt ned for et par år siden. Han var opptatt av arkitektur og litteratur, ikke minst poesi, filosofi og bildende kunst. Det kanskje ikke så mange utenom oss på skolen vet, er at han også var litt av en dikter selv. Mange ganger overrasket han oss med selvskrevne dikt som kunne inneholde både humor, ironi og alvor, men som alltid var holdt i sikker stil. Gjerne bygd på klassiske rimmønster. Hans kulturelle interesser viste seg ikke minst i hans forkjærlighet, for ikke å si kjærlighet til Frankrike og fransk åndsliv. Symboler og symbolers betydning hadde også en sentral plass for Lippestad. I mange år delte skolen ut Rosthaugstatuetten til elever som hadde utmerket seg på en eller annen måte. Det være seg innen idrett, kultur eller elevrådsarbeid. Sisyfosskulpturen ved skolens hovedinngang, samt skulpturen ved Colletbygget på Buskerudavdelinga og annen kunstnerisk utsmykning av skolen, er hans fortjeneste.

Vi kjenner alle til at skolens symbol er den berømte Heggenfløyen og at skolens slagord er ”Grenseløs utdanning”. Dette slagordet virkeliggjorde han gjennom et brennende engasjement for banebrytende internasjonaliseringsprosjekter. Blant annet flyttet vi undervisningen for landbruksmekanikerklassen til en verkstedskole på Normandikysten hvor 3 lærere og 15 elever var utplassert i 15 uker. Et pionerprosjekt som ble lagt merke til langt ut over Buskeruds grenser. Internasjonalisering og internasjonal solidaritet lå ham, som vi forstår, sterkt på hjertet og han var en drivende kraft i hele skolens arbeid på dette feltet. Vi har hatt eller har samarbeidsprosjekter i Tyskland, Skottland, Spania, Hviterussland og Polen, i tillegg til Frankrike. Dette til glede og berikelse både for lærere og elever. I en periode hjalp vi, i samarbeid med naboskoler, et gymnas i Warsawa med engelsklærere i den vanskelige tida i Polen like etter de politiske omveltningene tidlig på 90-tallet. Et glitrende eksempel på praktisk solidaritet.

Lippestad var en visjonær leder, så visjonær at han også blei omstridt. Men han red stormene av, og vi som kjente han godt hadde han nesten mistenkt for å trives ekstra godt i kampens hete. Han likte motstand. Han hadde da også en voldsom gjennomføringskraft når han satte seg noe fore. Når vi nå ser tilbake, ser vi at han også lyktes. Han fikk gjennomført en videre utbygging og modernisering av hovedkolen og hans lange kamp for å overføre bygg – og trearbeidsfag fra ”Bonna” til vår avdeling på Buskerud er nå i ferd med å bli gjennomført. Likeens brant han sterkt for at den vakre ”Collettbygningen” på Buskerud skulle bli en del av skolen vår, og han lyktes.

Mange i bygda, og i bygdene omkring, vil ha gode minner om rektoren vår etter de høytidelige og stemningsfulle avgangsermonier på Blaafarveværket. Da var Lippestad i sitt ess og hans fremragende taleegenskaper kom til sin rett. Mange, mange kull av Rosthaugelever med foreldre og foresatte har hatt glede av og gode minner fra disse anledningene. Men også ved slike høve kunne Lippestad provosere. Vi husker vel alle avisoverskriftene, til og med i riksaviser, etter roseoverrekkelsen til noen av våre spesielt dyktige avgangselever for noe år siden.

Rektor Lippestad var et inkluderende menneske og det gav seg utslag i hans raushet, tillit og åpenhet til sine ansatte. Han var en god lytter og hans dør var alltid åpen både for kolleger og elever, enten de kom med faglige eller personlige problemer. Han var alltid på parti med sine ansatte med en usvikelig solidaritet. Slik var han etter manges mening mer kollega enn leder, noe som nok arbeidsgiver ikke alltid var like fornøyd med. Likevel er vi sikre på at Buskerud fylkeskommune opplever Lippestads bortgang med et like stort savn som vi gjør.

Rektor Lippestad hadde et uttalt positivt elevsyn. Han mente at elevene var opptatt av å lære og utvikle seg både faglig og som mennesker. Han så det derfor som skolens absolutt viktigste oppgave å hjelpe dem på denne veien.

I dag bøyer vi våre hoder i sorg, men kanskje enda mer i takknemlighet for den tid vi hadde sammen.

Vårt savn blir tungt å bære, men enda tyngre blir det for de etterlatte, hans barn og øvrige familie, og ikke minst hans samboer gjennom mange år. Våre tanker går til dere. Vi er med dere i sorgen samtidig som vi takker for at dere delte rektor med oss.

Fra personalet ved Rosthaug videregående skole